Dagsekskursjonene med Vegard og Linda – kameratredning i skred.

Hvis uhellet er ute, og du skulle være involvert i en skredsituasjon. At noen i ditt turfølge eller andre personer på fjellet blir tatt i snøskred. Da er det du og dere som er i nærheten som har mulighet til å redde livene til den/de skredtatte. I dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om overlevelsesmulighetene i snøskred og kameratredning ved skredulykker. 

Overlevelsesmulighetene

Horgen (2010, s.293) skriver at 1 av 10 skredofre har omkommet like rundt rundt tidspunktet der skredmassene stoppet opp. Av de som ikke blir drept i selve skredet synker overlevelsescmulighetene med tiden. Etter 15 minutter lever fortsatt 9 av 10 skredofre ved fremgraving. De har hatt tilstrekkelig med oksygentilførsel eller så har HLR (hjerte-lunge-rendning) vært virkningsfull. De fleste av de som ikke er funnet etter 15 minutter omkommer som følge av mangel på oksygen. Overlevelsesmulighetene synker dramatisk etter det har gått 15 minutter. Det er allikavel 25% som overlever av de som blir gravd frem etter 45 minutter. De som lever etter 45 minutter har selvsagt frie luftveier, rom til å bevege mellomgulvet og luftrom rundt seg. Dødsfallene som inntreffer mellom 45 og 90 minutter skyldes i hovedsak hypotermi. 

Statistisk materiale viser at skredofrene som graves frem ved kameratredning er 71% i live, mens 29% er døde. Den organiserte redningstjenesten graver kun frem 13% i live, mens hele 87% er døde. Grunnen til dette er fordi det ofte tar for lang tid å frakte redningsmannskapet til skredområdet (Horgen, 2010, s.296).

Kameratredning

Vi vet tiden vi har på å finne og grave opp levende er liten. Vi må være effektive. Det er naturlig at veilederen for turen tar ledelsen. På øvelser vi gjorde fikk vi erfare hvor kaos det kan bli om det ikke en en tydelig leder, og folk bare kjører på med sitt. Før redningsprosessen settes i gang, få en rask samling med gruppa og alle klargjør spade og søkestang. Samlingspunktet må være trygt med tanke på etterskred (Horgen, 2010, s.296). 

Noen viktige spørsmål Horgen (2010, s 297) lister opp er; Hvor mange var vi? Hvor mange er savnet? Hvilket redningsutstyr har vi? Hvordan kan vi eventuelt få varslet den organiserte redningstjenesten? Hvordan organiserer jeg gruppa når folk begynner å bli klare? I tillegg er det viktig å tenke på egen og gruppas sikkerhet. Fare for etterskred? Snømassene i hele flanken ikke har rast ut. Eller at været bygger opp nye snømasser mens en leter. Det kan være problematisk å avstå fra leting på grunn av en vurderer faren for etterskred som stor. En kan plassere en skredvakt som holder øye med området og varsler redningstjenesten (Horgen, 2010, s.297). 

Fremgangsmåten på kameratredning er det en forskjell på om man har med sender/mottaker eller bare søkestang og spade. Først skal jeg ta for meg kameratredning uten sender/mottaker. Første del av selve redningen er det vi kaller overflatesøk. En begynner gjerne i bunn av skredet og jobber seg oppover.  Uten sender/mottaker lager gruppen en linje med avstand på ca. 4-5 meter mellom hver person. Derfra går en gjennom skredet i sin teig mens man ser og lytter. En bør gå relativt fort, siden tiden er knapp. En må se godt etter, og spesielt om skredet er uoversiktlig med store blokker, se ned i kriker og kroker. En kan gå både opp og ned i skredet for å se det fra ulike vinkler. Finner man en ski eller stav som sitter fast i snøen er det selvsagt bare å gå i gang med å grave. Får man ikke treff med søkestangen merker man funnstedet og lar gjenstanden ligge også søker man videre. En søker også rundt trær og steiner som måtte stikke opp. Den skredtatte kan ha hektet seg fast eller havnet i en "bakevje" nedenfor en stein/ et tre. Rop ut og hold veilederen informert om funn. Overflatesøk er ikke bare et søk for å få oversikt, men et reelt søk etter de savnede (Horgen, 2010, s. 300). 

Søkelinje og søkestang settes i gang om en ikke finner savnede under overflatesøket. En velger ut en primær søketeig ut i fra opplysningene man har og der man tenker det er mest sannsynlig at savnede befinner seg. En begynner nederst i primære søketeig med en søklinjeleder som gjerne står ytterst på en av sidene. Det kan være lurt å markere ytterpunktene på søketeigen før en setter i gang, så en har kontroll på det til senere. I søkelinjen gjennomfører hver og en et trepunktsøk, en står med litt breie bein og gjør ett søk ut på siden av venstre fot, så et søk midt fremfor seg og tilslutt ett søk ut fra siden på høyre fot. Avstanden mellom personene i søkelinjen bør være slik at det ikke er mer enn 75 cm mellom søkepunktene på overflaten. Et passelig mål kan være å strekke ut begge hendene til siden og ha fingertupp mot fingertupp. En bør tilstrebe å holde denne avstanden gjennom hele søket for å unngå at det blir "lommer" som ikke blir gjennomsøkt. Når søkelinjeleder ser at alle er klare, går man samlet ett skritt frem (ca. 70 cm), og søker i hver sine tre punkt på nytt. Ved mistanke om treff lar man søkestangen stå og starter fremgravingen (Horgen, 2010, s.301). 

Kameratredning ved bruk av sender/mottaker. Grovsøk, høyt tempo. En begynner gjerne i bunn av skredet og jobber seg oppover. Om skredet er smalt nok eller en har nok folk til å dekke hele bredden av skredet kan en gå rett oppover. En trenger ikke å gå helt ut til sidene av skredet. Hvis skredet er bredt kan en jobbe seg i zigzag formasjon oppover. Får man inn signal følger man pilene og etterhvert som man nærmer seg senker man farten litt. Når avstanden er under 2-3 meter  går en over på finsøk. Da holder man sender/mottakeren vannrett like over snøoverflaten og finner det laveste punktet. Når man har lokalisert punktet med sterkest signal bruker man søkestangen for nøyaktig plassering av den skredtatte. Ved treff med søkestang begynner man fremgraving (Horgen, 2010, s.310) 

Ved fremgraving bør en ha i bakhodet at man bør unngå tråkke rett over den den skredtatte, gjør man det kan det bidra til at luftlommer blir tettet igjen og det kan skape panikk. Andre enn dem som graver bør derfor holde en viss avstand. Søkestangen indikerer hvor dypt man skal grave. Er det over en halv meter er det hensiktsmessig å grave personen frem delvis nedenifra (Horgen, 2010, s.303). Vær forsiktig med spaden når du nærmer deg personen. 

Kort oppsummert er det viktig å handle raskt og riktig i en skredulykke. Ofte er det ved kameratredning skredtatte blir gravd frem i tide og overlever. Uten sender mottaker gjør man først et overflatesøk, om man ikke finner skredtatte går man over på søkelinje med søkestang. Har man sender mottaker begynner man med grovsøk, der en leter etter signal, tempoet er da høyt. Etterhvert som man får signal følger man det. Når en nærmer seg går tempoet litt ned. Når avstanden er 2-3 meter går en over på finsøk og deretter punktsøk med søkestangen. Av erfaringer fra ekskursjonene med Vegard og Linda er det viktig å ha en tydelig leder og å være bevisst på hva som er leterene sitt utstyr og hva som er funn. 

Litteraturliste:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget.